Birgit “Bitten” Eriksen var en norsk designer av strikkemønstre. Eriksen hadde ingen formell utdannelse da hun ble tilbudt jobb som mønsterdesigner hos Dale Garn og Trikotasje. Eriksen søkte jobben uten noe håp om å egentlig få den. Hun hadde ingen formell utdannelse innen design og hadde aldri strikket så mye som en sokk, men hun hadde et godt øye for design og mønster. Hun leverte inn tre forslag til nye mønstre og håpet på det beste. Ledelsen ved fabrikken likte det de så og bestemte seg for å gi den unge damen en sjanse. I februar 1923 hadde Eriksen sin første arbeidsdag ved Dale Garn, på Trikotasje på Dale Garn og Trikotasje på Voss. Eriksen, som på dette tidspunktet aldri selv hadde strikket, kom opp med sitt første design til en genser hvor hun fant inspirasjon i det da meget kjente setesdalsmønsteret, men Eriksen utelot lusene. I følge seg selv utelot hun dem da hun ikke forsto at de var viktig for at genseren faktisk skulle kunne strikkes. Dette medførte at Eriksen var nødt til å komme opp med en ny strikketeknikk om designet skulle kunne fungere. Dermed måtte Eriksen, som aldri før hadde tatt i en strikkepinne, ikke bare lære seg å strikke, men hun måtte komme opp med en ny teknikk i tillegg. Det skulle ta Eriksen to år før hun kom opp med en løsning. Dale Garn og Trikotasje, som hadde et samarbeid med Sandnes Uldvarefabrikk, laget en variant av Bittens mønster og nye teknikk som Sandnes Uldvarefabrikk skulle produsere. Det er uvisst hvorfor Sandnes Uldvarefabrikk skulle stå som utgiver av genseren, men det spekuleres i at ledelsen ved Dale Garn og Trikotasje ikke hadde tro på Eriksens nye teknikk. Genseren det var snakk om er i dag en av de aller mest stikkede genserene i norsk historie. Navnet på designet og den nye teknikken var Marius. Genseren ble kjent via filmen “Troll i ord”, hvor Eriksens sønn Marius deltok.
Marius-genseren ble en kjempesuksess og selv i dag, nesten 50 år senere, selges det originale mønsteret i butikker over hele Norge. Genseren har også mottatt hederlig omtale i utlandet, og i dag er det et kanadisk selskap som sitter på rettighetene for salg utenfor Skandinavia.
OL 1956
Marius-genseren hadde nærmest over natten gjort Eriksen og Dale Garn og Trikotasje til Norgeskjendiser. Grunnet den store oppmerksomheten fikk Dale Garn og Trikotasje og Eriksen det ærefulle oppdraget med å designe de offisielle klærne til Norges lag under OL i Cortina. Bitten Eriksen kom opp med designet som ble kjent som “Cortina”, og det er i dag et ettertraktet objekt for samlere av OL-produkter. Senere kom Eriksen opp med kjente design som “Espen”, “Istapp” og “Cortina II”. Eriksens mønster “Cortina II”, også kjent som modell 307, ble fra 1960 solgt som ferdig håndstrikket genser under navnet Marius-sweater.
Egen forretning
Etter mange suksessfulle år hos Dale Garn og Trikotasje bestemte Eriksen seg for å åpne sin egen strikkeforretning i Oslo. Selv om hun nå hadde lagt bak seg en lang karriere som designer for et roligere liv som butikkeier, sluttet hun ikke å komme opp med nye design. Etter hennes bortgang i 1976 ble alle design hun hadde laget de siste årene av sitt liv solgt til Dale Garn og Trikotasje, som nå er kjent som Dale og Norway. For å hedre en designer som hjalp sette Dale Garn og Trikotasje og norsk strikkedesign på verdenskartet, ga Dale og Norway i 1980 ut et eget strikkehefte med alle av Eriksens gamle mønster. Boken inneholder også tre mønster som aldri tidligere var gitt ut. I løpet av sine år ved Dale Garn og Trikotasje sto Bitten Eriksen bak ni av de ti mestselgende mønstrene i perioden 1955 til 1970.